|
Av Snorre Sebastian Slettemark - fra Prosjektoppgave om Stoltzekleiven 2003.
Varegguttene har til alle tider målt krefter i trappetrinnene i "Stoltzen". Den første tiden var starten på Mulebanen, og løperne halset seg opp trappene, ble klokket inn da de kom opp til pilen og vinket det de orket til tidtakergjengen hjemme i Mulen. "Stoltzen" var stedet du fikk vist om du hadde virkelig god kondis, og mange av toppidrettsutøverne måtte innse at det gikk bra på banen eller løpsarenaen, men i "Stoltzen" hadde de ikke en sjanse.
Ved Fjellveiens 100-års jubileum, arrangerte Varegg i 1979 et løp opp, og dette løpet er blitt en tradisjon. Første gang var det 50 løpere med, men i 2002 var tallet økt til 2368 påmeldte, og 2060 av de fullførte. I starten bukter Stoltzekleiven seg oppover i lette, slakke svinger mellom de store furuene. Du kan ikke se hva som kommer lenger oppe, og mange har latt seg lure. Så det gjelder å finne den rette rytmen.
I 1986 var det mange i Varegg som ville kutte ut løpet. Det var for mye arbeid for å få deltagere, men det var også en del som ville fortsette, og de bestemte seg for å invitere NRK med Norge rundt. Da ble plutselig Stoltzen kjent for hele Norge, og aldri før hadde så mange tilskuere funnet veien til Stoltzen, som akkurat i 1986. Siden har dette utviklet seg til et kjempearrangement, og blitt en god inntektskilde, og et varemerke for Varegg.
Willy Wie's termos
Varegg's Stoltzekleiven opp er "verdens bratteste" og Bergens mest spesielle løp. En gang tok varegguten Willy Wie med seg en termos opp, fyllte den med sement og støpte den fast der mål skulle være. Startstedet er Fjellveien, 200 meter sør for Bergen sekundærstasjon. Målet er i skaret nedenfor Sandvikspilen (Sandviksfløyen).
Over 700 trappetrinn
Mellom start og mål er det ca. 800 trinn (med tretrappetrinnene), en høydeforskjell på 315,5 meter og nydelig utsikt over Bergen sentrum.
En telling av trappetrinnene foretatt i 2003 av Snorre Sebastian Slettemark ga 801 trappetrinn:
- Det er 669 sikre steintrappetrinn i løypen. Et sikkert trappetrinn er et trinn du tydelig ser er lagt der for å fungere som et trappetrinn.
- Det er 100 tretrappetrinn i løypen, og disse kommer mot slutten.
- Det er 32 usikre trappetrinn opp. Et usikkert trappetrinn er et trinn som ikke er lagt der, men en stor stein midt i trappen, et trinn et lite stykke utenfor resten av trappen eller et veldigt lavt/tynt trinn.
Antallet varierer med hvor mange usikre trappetrinn du tar med. I Snorre Sebastian Slettemark sin telling ble det 801 trinn med de usikre, men dette varierer etter hvor mangen usikre trinn man tar med. Noen av trappetrinnene var så usikre at det ble valgt å ikke ta dem med.
Fra Rævaskaret til Stoltzekleiven
Oppoven mot Sandviksfløyen, slynget det seg før i tiden en gammel sti som ble kalt "Rævaskaret". Det er ingen som vet hvor gammel den er, men gammel er den.
Da Sandviksguttenes forening hadde samling juni 1935, framla leder, Oluf Agaard, et forslag om at det burde bli satt i gang et arbeid med å få anlagt en vei opp til Sandviksfløyen, der den gamle stien hadde gått. Det handlekraftige styre sendte straks et brev til borgermesteren med søknad om penger til å oppruste fjellsiden. I de følgende årene arbeidet arbeidsløs ungdom med å anlegge denne stien. Arbeidsløsheten var stor på denne tiden, så kommunen satte igang såkalt nødsarbeid.(Nødsarbeid= arbeidsløse folk som jobber for en billig penge.) Veien ble etter mange forslag kalt Stoltzekleiven etter eieren av Frydenlund, kjøpmann Gerahrd Soltz (1833- 1907), og Stoltzegården like i nærheten.(Noe familien Stoltz visstnok ikke så godt.) Det var tungt arbeid og frakte rundt på de omlag 600 steintrappetrinnene, så arbeidet var ikke for gamlinger.
Sandviksfløyen (Sandvikspilen)
Bodde man nord for Rothaugen kunne man ikke se pilen på Fløyfjellet. Dette var et savn for sandviksbeboerene, og folk mente Sandviken burde få sin egen "værprofet" på fjellet. Sommeren 1835 leverte repslagermester Daniel Stoltz en vindpil av tre til fjellstykket "Sadelen", som ble reist godt synlig fra både sjø og land. Stoltz vindpil stod i mange år.
Med årene krevde imidlertid vær og vind sitt, og pilen blåste ned en stormnatt i 1870-årene. Men vindfløy måtte sandviksbeboerne ha, og våren 1879 stilte fire av Sandvikens ledende menn seg i spissen for en innsamling til ny pil. En prøvemodell i tre ble levert, før man endelig bestemte seg, og fikk det ferdige produktet støpt i jern. Søndag 28 september bar så en rekke sterke menn både stangen og pilen opp til "Saddelen". Lett var det ikke, og under de mangen pausene ble det servert øl, spekekjøtt og kringler. Det blåste mye den dagen, så reisingen ble utsatt til neste dag. Da stangens nedre del var kommet på plass, ble en vinflaske, med en liste over giverne i, senket ned i bunnen. Deretter ble resten av pilen skrudd sammen, og dagen ble avsluttet med en fest i Brulands reperbane.
|
 
  
 
